Tiao Hua Yuan

I et tempel i et skogomrade sor for Changde treffer vi en gammel mann. Han skriver pa et ark som dekker halve skrivebordet. Med en stor pensel skriver han selvsikkert tegn i en vertikale rekker. "Han er dyktig!", kommenterer Judy.

I Kina snakkes det mandarin i nord og cantonesisk i sor, og her i det spraklige grenseland snakkes det en blanding av de begge. Nord i Hunanprovinsen kom jeg i prat med en gammel mann som satt og betraktet trafikken som passerte forbi huset sitt. Han ba meg ta en pause og tilbod en liten stol av tre. Men stort mer forsto jeg ikke av hva den gamle mannen spurte om. Og han forsto heller lite av hva jeg sa. Derfor provde jeg det gamle trikset med a skrive hva jeg forsokte a fortelle. Jeg kan ikke mange tegn, og de fleste har jeg lart av stedsnavn pa skilt langs veien. "Hvordan er det dere skriver der du kommer fra?", sa den gamle og lo. Sa skrev han akkurat det samme som meg ved siden av, men med forskjellig rekkefolge pa strekene i tegnene. Fra et skilt kan jeg jo ikke gjette i hvilken rekkefolge strekene i et tegn skal skrives. Men om jeg hadde visst det, sa kunne jeg kanskje forstatt noe handskrift, hvor pennen gjerne ikke loftes fra arket og etterlater jeg en kryptisk kroll.

"Hva synes du om diktene?", spurte journalisten som intervjuet meg ved verdens lengste diktmur i Changde. "Jeg kan ikke lese dem, men de ser flotte ut. Nesten som kunst". "Det ER kunst!", fortalte han.

Pa veggene i tempelet hvor den gamle mannen sitter og skriver, henger trykk av gamle skrifter. "De er alle skrevet av kjente kunstnere", forteller Judy. Pa samme mate som kjente kunstmalere, har ogsa kaligrafene sin spesielle og gjenkjennelige stil. De eldste er over tusen ar gamle, og er skrevet med en gammel skrifttype. Judy forstar kun enkelte tegn. Nyere skrifter er skrevet med en annen skrifttype, men ogsa disse tegnene er forskjellige fra dem som brukes til vanlig. Dagens standard moderne kinesiske er en forenkling av den klassiske stilen, og ble innfort under Mao. Kanskje derfor tok ikke Taiwan og Hong Kong i bruk denne. I et forsok pa a samle hele Kina til ett sprak, innforte man pa femtitallet Pin Yin, som er mandarin skrevet med romerske bokstaver. Pin Yin kom aldri til a erstatte kinesiske skrifttegn, men har fatt en digitale renesanse. Ungdom som sitter pa nettcafeer skriver kinesiske tegn ved hjelp av Pin Yin sa fort at jeg ikke tror jeg skriver noe raskere norsk. "Det er synd at han sloser bort talentet sitt her inne i skogen", sier hun. Kanskje han havner pa veggen i tempelet en dag. "Du snakker godt norsk!", sier den gamle til Judy nar vi gar.